Blant varemerkeeksperter er det store spørsmålet i øyeblikket om 3D-printere vil få betydning for beskyttelsen av 3D-varemerker?
Det har allerede vært antydet at det vil koste rettighetshavere over USD 100 milliarder i året globalt i tapt fortjeneste, hvis «pirater» – både profesjonelle og private – begynner å 3D-printe produkter over nettet. Og her snakker vi ikke om 3Dvaremerker, men produkter generelt.
Man kan allerede i dag finne printfiler til leketøy som man kan laste ned og skrive ut på sin private 3D-printer. Vi har sett de første reaksjonene fra rettighetshaverne på muligheten for privat 3D-printing. Et eksempel er en japansk spillutvikler som har bedt det sosiale nettverket «Reddit» om å fjerne printfiler til figurer fra et spill som heter Final Fantasy IV. Det samme har leketøysprodusenten HASBRO® gjort for å beskytte figurer og tegninger av My Little Pony.
Både positive og negative sider
Spørsmålet er hvor alvorlig man skal ta slike «spådommer»? Hvor sannsynlig er det at 3D-print vil kaste virksomheter ut i store finansielle tap og et rettighetsmessig kaos? En av IP-rettens evige utfordringer har alltid vært hvordan vi skal forholde oss til teknologiske fremskritt og muligheten for å produsere kopier.
Da BETAMAX-video og deretter VHS ble allemannseie ble det spådd at alle kinoer, TV-nettverk og filmselskaper gikk dystre tider i møte. Det samme var tilfelle med printere, kopimaskiner og båndopptakere. Salget av fysiske bøker stuper, men salget av e-bøker overgår nå salgsvolumet av fysiske bøker tidligere. Og eBooks på Amazon.com har ikke blitt rammet av piratnedlastninger.
Hva er 3D-print?
3D-printere skriver ut små lag av materiale – som regel plast, men også metall, gips, kullfiber eller keramiske materialer – oppå hverandre. 3D-printere brukes bl.a. til å produsere prototyper i designindustrien, men kan i feil hender også utnyttes til å printe beskyttede varer, for eksempel LEGO®-figurer eller STELTON®-kanner.
Klikk her og se en gigantisk 3D-printer som printer et hus i sement
Klassisk piratkopiering er – mer eller mindre vellykkede – kopier av varer som tollen stopper ved importen, hvis man har en tollovervåkning på plass. Fra denne rådgiverstolen ser man således det ferdige kopiproduktet på vei fra produsent og mellommenn, til en eller annen lokal distributør. Er man heldig, kan man få noen få opplysninger fra mottakeren om identitet og plassering av produsenten. Det hører imidlertid med til unntakene. Men hva man så og si aldri får kjennskap til, er den underliggende forretningsinfrastrukturen, som ligger bak produksjone, herunder hvordan mulige kunder settes i kontakt med produsenten av kopiprodukter.
3D-printere vil prege fremtidens produkter
Man kan være skeptisk til hvor stor innflytelse 3D-printere vil ha på muligheten til å beskytte virksomhetens 3D-varemerker og produkter. Men rettighetshavere børe innstille seg på å forholde seg til denne teknologien og å tenke det inn i beskyttelsen. En mulighet kunne være å øke bruken av hologrammer, strekkoder og komplekse designtrekk i forbindelse med utviklingen av nye produkter. En annen mulighet er å tenke designregistrering som en mer sentral rettighetsstrategi enn det er i dag.
Det samme gjelder håndhevelsen av egne immaterielle rettigheter. Også her bør man kanskje tenke alternativt og ikke fare for hardt fram. «Kopistene» kan nemlig være private og da risikerer man et dårlig rykte og i verste fall en «shitstorm». Inspirasjon til hvordan man eventuelt kan forholde seg her, kan hentes fra HASBRO® og My Little Pony. My Little Pony har gått fra å være 90-tallsnostalgi til å bli en dyp kult i visse kretser. Men i stedet for å være offensiv, har HASBRO® gitt lisenser til en gruppe kunstnere som har lov til å fremstille «fan art». Noe tilsvarende har LEGO® gjort med sine MINDSTORMS®-roboter. Foreløpig er erfaringene med dette meget positive.
